Gleder meg til fredagen, da er det ut på byen med ei god venninne av meg, nemlig V. Det kommer til å bli så gøy. Har bare vært på byen 1 gang i mitt liv, og det er snart 2 år siden. Kanskje jeg finner en ny venn/venninne. Litt bifil kanskje.. Liker begge kjønn jeg. Men nå er jeg så lei av mannfolk at de kan bare ryke og reise. Klokka nærmer seg 01, og er vel på tide å kype under dyna og sove litt.. Eller skal jeg døgne og vente med å sove. Er jo ikke trøtt akkurat nå, men det kommer seg vel.
Nå er høsten her, ingen tvil. Bladene detter av trærne, kaldt og surt er det også. Men skal ikke klage før snøen kommer, når den kommer så begynner klagingen. Uff, men etter vinter, kommer ny sommer. Tiden går enten man vil eller ikke..
We will find a way through the darkness. Ja, mørket ja. Tror aldri jeg har vært skikkelig deprimert, men til gjengjeld har jeg vært psykotisk mange nok ganger. Men nå skal jeg skjerpe meg, jeg skal ikke slutte på medisinene mine, ikke uten råd fra legen. Men jeg får vel vente et års tid med det, har jo nettopp så å si starta på nye medisiner, så må gi de tid til å fungere, selvom min tålmodigheten min ikke er så bra. Jeg vil ha bedring fort, helst med en gang jeg har tatt pilla. Men sånn funker det ikke. Ensomhet, ja hva skal jeg om den? Jeg har venner, jeg har en flott familie, et bra nettverk rundt meg, riktig oppfølging fra psykiatrien også. Så hvorfor, kan noen fortelle meg: hvorfor kommer disse nedturene, stemmekaoset, synene mine. Jeg vet det ikke er noen andre enn meg her, men jeg ser skyggen, han følger med på meg. Jeg kan skrive, det tillater stemmene, men jeg kan ikke prate med hvem som helst. Nina er godkjent nå, etter 5 år som psykologen min, så har jeg nå fått tillatelse til å åpne meg. Takk, for i kveld. Nå skal jeg sove
